Lepraforskningen satte Bergen på det vitenskapelige verdenskartet. Det var i Bergen Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) på 1840-tallet først beskrev spedalskhetens kliniske tegn, og det var i Bergen Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) oppdaget leprabasillen i 1873. Fra 1860 ble Bergen sete for verden eldste nasjonale pasientregister, etablert av legen Ove Høegh (1814-1863) i 1856. Forskere fra hele verden flokket til Bergen, og lærdommen fra den norske leprakampanjen satte standarden globalt: Intens forskning, egne institusjoner, samt å identifisere, registrere og isolere de syke.
De norske lepraforskerne fant aldri noen kur mot sykdommen. Det gjorde derimot forskere i Nigeria. Etter annen verdenskrig var det i Nigeria medisinene mot sykdommen ble testet, og standarder for dosering ble definert.
Forskeren som fremfor noen har arbeidet for å få denne historien frem i lyset, er førsteamanuensis John Manton fra London School of Hygiene & Tropical Medicine. Siden han ikke selv kunne reise hit, har han isteden spilt inn et filmforedrag for oss. Filmen viser hvordan klinisk lepraforskning foregikk i den britiske kolonien, og hvordan forskningen bygget videre på arbeidet gjort i Bergen. Foredraget viser også hvordan pasientenes opplevelser, kultur og sang er en viktig del av historien om m. leprae – en bakterie som kun kan studeres inne i menneskekroppen.
Filmen kan sees her. (NB: Volumet er litt lavt i noen minutter etter åpningssangen, deretter er lyden normal igjen).
Manton stiller til digitalt nettmøte onsdag 13. mai, klokken 18:00. Vi benytter oss av plattformen Zoom. Du deltar ved å klikke på følgende lenke: https://uib.zoom.us/j/65907553874. Passord: SVF-2020. Om du ikke har brukt Zoom før, klikk på lenken, velg «Download & run Zoom», og følg bruksanvisningen. Installasjonen vil ta noen få minutter.
Det er en fordel om du har sett filmen i forkant. Det er også mulig å lese manuskriptet (Manuskript). Møtet foregår på engelsk. Vel møtt!
Bakgrunn:
John Manton er førsteamaniensis ved London School of Hygiene & Tropical Medicine (LSHTM) sitt Centre for History in Public Health, hvor han nå arbeider med Martin Gorsky på et prosjekt om helsesystemers historie finansiert av Wellcome Trust. Manton har bakgrunn som antropolog og historiker, har gjort en rekke feltarbeid i Afrika og Sørøst-Asia, arbeidet med å bygge lokal kompetanse på arkiv- og muntlig historie i Nigeria og på Filippinene, og har forsket på leprahistorie, forebygging, helseplanlegging og utvikling. Manton leder forskergruppen for humanistiske miljøstudier ved Antimicrobal Resistance Centre ved LSHTM.
Abstract: From leprosy research in Bergen to medical development in Nigeria (John Manton)
The history of leprosy treatment and control is intimately bound up with the concentration of technical capacity, on the one hand, and conditions in which leprosy exists as a prominent problem of public health and public order, on the other. In this respect, the experience of leprosy control in British colonial southeastern Nigeria echoes that of Bergen by the mid to late nineteenth century, in that institutional concentration brought together a population of patients with a commitment to the methodical practice of observation and intervention.
The work of Norwegian scientists such as Danielssen, Høegh, and Hansen helped to transform leprosy into a disease with a modern clinical profile, to determine a discernible pathological agency, to render it amenable to epidemiological enquiry, and to place Bergen and leprosy at the heart of an international network of expertise and learning. Responding to a very high prevalence of leprosy in an area newly under colonial control, leprosy administrators and researchers in eastern Nigeria, among them scientists such as Davey, Lowe, and Browne, built on new conceptions of leprosy emerging first in Bergen, to develop promising avenues for the treatment of leprosy that continue to underpin today’s therapies.
In each case, I ask us to consider the role of the leprosy patient in materializing the scientific expertise and networks coalescing around the disease and its control, threading a meditation on the patient experience through the production of knowledge about a disease which could only be studied in its human host throughout the period under consideration, and thus relied on the quality and persistence of human relations within historic and emergent contexts of containment, treatment, and control.
Gikk du glipp av arrangementet?
Lydopptak av nettmøtet kan høres her: