Visste du at Bergens mest berømte møtepunkt er verdens dyreste stein, en brasilianer omgitt av striler og noen svensker? Velkommen til byvandring i Steinbyen Bergen – en reise i tekst og bilder, byhistorie, arkitektur, geologi og anekdoter som vil få deg til å se byen med litt nye øyne.

Guide for vandringen er Øystein J. Jansen, som har arbeidet som geolog ved Universitetet i Bergen i 40 år. I 2000 ga han ut boken «Steinbyen Bergen – fortellingen om brostein, bygg og brudd» sammen med kollega Tom Heldal.

 

Den blå steinen

Turen starter ved «Den blå steinen» av Asbjørn Andresen, en gave fra Kavlifondet gitt i forbindelse med fondets hundreårsjubileum i 1993. Gaven ble plassert der Torgallmenningen og Torggaten møtes, tidligere Ole Bulls Plass, i dag med adresse Olav Vs plass.

Den blå steinen har blitt byens mest kjente møtepunkt, men var upopulær da den kom.

– «Ka e’ det der for nokke? Han e blå. E’ det stein? Han e’kkje fra Bergen! Se: Han e’kkje engang i vater!» På 90-tallet var det mange som fant sammen i felles hat mot byens nye monument, humrer Jansen.

Den blå steinen er ikke blå tvers igjennom. Den består av et betongelement innkledd i verdens dyreste stein, den blåfargede sodalitten «Azul Bahia» fra Brasil.

Dagens Olav Vs plass er dominert av granitt fra Hardanger og fargerike gneiser fra et steinbrudd på Askøy som bare varte et par år. Den over en milliard år gamle gneisen fra Askøy viser flotte mønstre, striper og folder som ble skapt da Norge kolliderte med Grønland for 4-500 millioner år siden – og «Askøy» lå på 20 – 30 kilometers dyp. Tyggegummien som pryder plassen, er av nyere dato.

Fra monumentet skuer du ut over Torgallmenningen og det nye bybildet etter bybrannen i 1916 – en brann som la hele området ned mot Fisketorget i ruiner. Men at Torgallmenningen er en bilfri sosial møteplass er av ny dato.

– Da jeg vokste opp kjørte det biler rundt her, og det var tillat å parkere. På kveldstid dominerte raggerbilene, og vi satt og kjekt på jentene. Det er først på 1980-tallet tanken om byrom og brolegging dukket opp, og at bilene skulle bort, forteller Jansen.

 

Brostein, striler og velbrukte svensker

Vi vandrer nedover Torgallmenningen retning Fisketorget, over den gamle parkeringsplassen. Med blikket rettet mot bakken. Brosteinene er et kapittel i seg selv i Steinbyen Bergen, og Jansen kan fortelle hvor hver enkelt stein kommer fra. Noen stammer fra Stamnes, andre fra Sogn, Hardanger og Bømlo. En og annen svenske skal vi også møte.

Jansen peker og forklarer ivrig:

– Hver stein har en historie. Steinen snakker til deg. Men det er ikke alle som kan språket. Min oppgave her i livet har vært å forstå hva de sier. De hvite er sogninger fra Årdal. De gråbrune er østlendinger. En vanlig kommentar under byvandringen er selvfølgelig «ka gjør de her?», ler Jansen.

Innimellom finnes en og annen svart brostein. Disse er svensker fra Skåne, og startet sitt liv i Bergen som fotgjengeroverganger: Hvite sogninger, skulder til skulder med svarte svensker. De svenske steinene ble for øvrig solgt i Europa som «SS Granit», en forkortelse for «schwarze schwedische Granit». Akkurat den betegnelsen har av åpenbare grunner gått ut på dato.

Vannrenner og trapper nedover Torgallmenningen består i hovedsak av brungrå svensk granitt, også fra Skåne. Skåne-granitten er kjent for sin gode kvalitet som gjør at den kan brytes i enorme blokker. Kunstneren Bård Breivik er også mester for denne steinkunsten.

 

En telefon fra Lygra

Vi koster på oss en rask tur opp en sidegate. Noen små meter opp Markeveien retning Nordnes ligger Markeveien 1b, et bygg som minner om hvordan området så ut før bybrannen i 1916. Innhugget i steinportalen over inngangsdøren finnes et lite telefonapparat som avslører historien: Huset ble nemlig reist i 1915 for å huse Bergen Telefonkompani sin halvautomatiske telefonsentral.

Også dette bygget fikk hard medfart i bybrannen. Men heller enn å bygge noe nytt, ble jugend-bygget gjenreist slik det sto ved åpningen. Med byvåpen og portal av lokal stein, blokker av gneis, snegleformer av finhugget grå Austevoll-granitt, og en telefon i kleberstein fra Lygra.

Etter brannen tok det ikke mer enn tre uker før de første tusen bergenserne fikk telefonforbindelsen tilbake, takket være utrangerte sentralbord fra Stavanger og Tønsberg. Om hastverk med å få sentralen på plass igjen etter brannen spilte noen rolle for beslutningen om å gjenoppbygge med originale tegninger, vites ikke.

I dag har bygget en fasade som ikke følger gateløpet, og en liten telefon over inngangsdøren. Et minne om tiden da området var preget av trange smau, krinkelkroker og et gatekart uten rette vinkler.

 

Fra granitt til stål og smykker fra Finnmark

Neste stopp er de nye søylene i polert stål som ble avduket nå i sommer. Disse erstatter Bård Breiviks søyler i svensk granitt, satt opp i 1999 og nedsettende omtalt av byens kunsthistorikere som «Barbie-ben» som ødela fasadene. Søylene var en viktig del av opprustingen av byrommet, fremstilt i Sverige, hugget i Kina, fraktet tilbake og satt opp for å bære glasstak: Endelig skulle det bli mulig å gå på handletur uten å bli gjennomvåt, selv i klassisk bergensvær.

Året etter førte sprekkdannelser til bekymring for at søylene ville sprekke. Det ble forsøkt å «spjelke» søylene med karbontape i toppen, men etter hvert ble det klart at søylene ikke lot seg reparere – og etter om lag ti år startet diskusjonen om nye søyler.

– Dette høres ut som en tabbe av konstruktøren, for så vidt jeg har forstått ble søylene «forsterket» med en stålkjerne da de ble produsert. Når temperaturen stiger utvider stål seg mer enn granitt. Ved naturlige temperaturvekslinger vil granitten da langsomt «sprenges» innenfra. Det er jo litt vittig at man vil forsterke granitt med en stålkjerne for å bygge glasstak, men det er lett å være etterpåklok. Uansett, de nye søylene er også designet av Breivik – og laget av den svenske granitten fra Skåne. Dette er faktisk første gang jeg ser dem uten plastinnpakning, dette blir jo en kjempe-attraksjon, sier Jansen.

Han legger raskt til at søylene står på sokler av mangeritt fra Vesterålen, og at «mangeritt» kommer fra Manger på Radøy, stedet hvor Bergen Museums professor Carl Fredrik Kolderup fant, beskrev og navnga bergarten for første gang omkring 1905.

Gategulvet foran søylene er preget av det beste Norge har å stille med på steinfronten. Grå Alta-skifer, beige Oppdal-skifer, og svart Otta-skifer med nåler i. Og midt i skifergulvet ligger små smaragd-grønne firkanter. Dette er Masi-kvartsitt fra Finnmarksvidden, verdens dyreste skifer.

– Disse er lagt som små smykker i gatelegemet. Særlig når det er fuktig, gnistrer de. Torgallmenningen har samlet det beste Norge har å stille opp med av stein i god kvalitet. Så skal du ha skifer til hagen, kom hit for å ta en titt på utvalget først, ler Jansen.

 

Byen som brant for sent

Vi beveger oss videre forbi Sjøfartsmonumentet og kjøpesenteret Galleriet, krysser gaten og stanser utenfor Bergen Privatbank. Dette er et praktbygg i Jugend-stil som sto klart i 1913, og som overlevde bybrannen uskadd.

– Da bygget ble reist var Norge nylig blitt et fritt land, en egen nasjon, en stein-nasjon. Jugend-bygg i stein ble raskt selve nasjonalarkitekturen, og steinen ble sagt å speile den norske folkesjelen: Et karrig land med enkle sjeler, nærhet til naturen og mye stein. Her er det ikke snakk om import, men norsk stein på norsk grunn. Dette er jo en svulmende nasjonalisme, men det blir jo gode historier og flotte bygg av det, sier Jansen og legger til et hjertesukk:

– Hadde Bergen brent i 1904, som Ålesund gjorde, ville byen blitt gjenoppbygget i denne fantastiske Jugend-stilen. Det er sikkert mange som liker den nyklassisistiske stilen som ble valgt da byen brant et drøyt tiår senere, men som geolog synes jeg den er litt kjedelig. Jugend-byggene er mye mer fascinerende! Bergen har kun fire slike helsteinbygg bygg: Bergen Privatbank, Sparebanken på Korskirkeallmenningen, Biblioteket og Jernbanestasjonen, de er nydelige.

Tilbake til Privatbanken. Sokkelen er av finhugget Austevoll-granitt. Enkelte steder finnes det sorte flekker. Disse ble skapt for ca. 470 millioner år siden, da store magmamasser trengte opp i det som i dag er Sunnhordaland. Høyere på bygget finner du en røfft hugget gneis fra Vaksdal, fra Skreien. Deretter følger et bånd av hvit sognestein, den samme du finner i brosteinen på Torgallmenningen. Stein til disse byggene ble levert fra nye brudd på begynnelsen av 1900-tallet, til dels svært lokal stein.

– Den røffe huggingen er adoptert fra Chicago og Aberdeen, men ble forstått som typisk norsk steinbehandling. Utsmykkingen – kunsten – ligger i steinen selv, og snakker rett til oss geologer, humrer Jansen og legger til:

– Men det er jo litt juks. Bak her er det teglstein, det er kun kledningen som er av ren stein. Det var jo en bank, så tanken var nok å gi inntrykk av soliditet. Men det er et flott bygg! Og inne er det fantastisk marmor, vel verdt et besøk.

Det fantes flere steinbrudd på Nygårdshøyden i siste halvdel av 1800-tallet, blant annet på Dragefjellet der Jus-bygget ligger i dag. Samtlige brudd var imidlertid nedlagt ved inngangen til 1900-tallet, og stein fra disse bruddene fikk ikke delta i den nasjonale byggestilen – de endte i den mindre eksklusive steinklassen – som brostein, i grunnmurer og i trapper.

 

Holberg på stranden

Vi beveger oss forbi den gamle børsen og tar en ny stopp ved Holberg-statuen på Korskirkeallmenningen. Plassen ble brolagt av danske broleggere en vinter rundt 2010. Brosteinen består av norske «padder», en større størrelse enn det klassiske «knott»-formatet som er brukt i de mindre brosteinene. Igjen: De hvite steinene er sogninger, omgitt av grå østlendinger og en og annen rusten bømling (steinen fra Bømlo har jern i seg, som gir et rustent rødlig skjær).

Holbergstatuen ble avduket i 1884, og står på en sokkel bestående av et kleberstein-konglomerat, med avsetninger av rullesteiner. Opprinnelsen er en strand sør for Ekvator, som for omtrent 450 millioner år siden ble begravet av sand. Noen hundre millioner år senere endte den opp i et klebersteinsbrudd i Hana nær Trengereid, et steinbrudd som for øvrig ble startet en gang på 1100-tallet for å skaffe stein til byggingen av Mariakirken – byens eldste bevarte bygning. Så det er Mariakirken vi har å takke for at Holberg i dag kan stå på rester av en sydlig strand og stirre utover Fisketorget.

Vi vandrer videre retning Korskirken, forbi «den grå steinen». Dette er kleberstein fra Otta, en solid gudbrandsdøl tvers gjennom – ikke noen plater her. Men så er det heller ikke verdens dyreste stein.

Til høyre passerer vi inngangen til kunstgalleriet KRAFT, tidligere Norges Bank. Der finner vi en helle av tysk sandstein. Dette er en såkalt Bremerstein som kom til Bergen som ballast med hanseatene. Bremerstein er kjent for sin gode kvalitet og ble i Bergen solgt for en god pris til gravstein, trapper og heller. Dermed fikk hanseatene plass til enda mer verdifullt gods: norsk tørrfisk.

Vi fortsetter over brosteinsdekket bestående av hvite sogninger, gråbrune østlendinger, prikkete bømlinger og rosa sogninger (tro det eller ei!). De rosa sogningene er gneis fra et steinbrudd i Lindane, et par mil vest for Balestrand i Sogn.

En massiv, rosa steinrygg skiller Vågsallmenningen fra Nedre Korskirkeallmenning i øst. Ved nærmere øyensyn viser det seg å være den samme sogningen vi nylig stiftet bekjentskap med – rosa gneis fra Lindane. Bruddet ble gjenåpnet rundt år 2000 for leveranser av blokkstein og noen av dem havnet her i Vågsbunnen

– Det må ha vært et rørende gjensyn for de gamle brosteinene som har lagt her i over hundre år, sier Jansen, med en bergensk latter.

Over Lindane-ryggen kommer vi til en ny brolegging bestående av gneis fra Vaksdal med sin lett gjenkjennelige kombinasjon av lyse og mørke striper, innrammet av hvite sogninger. Denne plassen var tidligere en skikkelig berg- og dalbane av brostein på grunn som hadde sunket. Nå er plassen fundamentert på nytt og byens eldste og beste brolegger, Arvid Fjæren, har lagt sin sjel i hver eneste stein som er kommet på plass igjen – praktfullt arbeid med gamle strilesteiner.

Her finnes også Jansens personlige favoritt, øyegneis fra «Haugen». En svart-lilla stein med lyse «flekker».

– Øyegneisens lyse flekker ser ut som små, rosa/orange øyne derav navnet – augengneis på tysk der navnet kommer fra. Steinen stammer fra Sydneshaugen, et steinbrudd rett bak Johanneskirken som var i drift rundt 1850. Jeg stopper alltid når vi går forbi, for «padder» med øyne fra Sydneshaugen er sjeldne. Det finnes kanskje femti stykker av dem i alt, spredt rundt om i byen. Jeg tror jeg har sett alle, og har snakket med flere av dem, ler Jansen.

 

Fra Lund til Bergen

Vi har kommet til Korskirken, og reisens slutt. Rett utenfor inngangsdøren ligger en gravstein med «tekstsiden» opp.

– Dette er ikke en grav, men gjenbruk av en gravplate fra 1870-tallet. Dette forteller oss at stein ikke ble sett på som spesielt hellig. Stein er stein, og kan brukes om igjen. I dag ville vi neppe gjort det på samme måte, sier Jansen.

Vi stanser utenfor annekset, og Jansen peker på det originale steinarbeidet oppunder taket, som har unngått den nylig påførte kalkpussen.

– Dette kalles blindbuefriser og er hugget i en tidstypisk stil fra første halvdel av 1100-tallet, og kjennetegner dem som bygget kirken. Mens steinbyggerne i Trondheim og Stavanger kom fra England (anglo-normannisk), kom de de første kirkebyggerne i Bergen fra Nord-Italia og Tyskland (rhinsk- lombardisk). Sannsynligvis kom de til Bergen etter å ha deltatt i reisingen av Domkirken i Lund i første halvdel av 1100-tallet. Her i Korskirken har de i de første byggetrinn brukt kleberstein fra et steinbrudd på Bømlo. Det er en myk stein, lett å forme som trevirke, men holdbar som stein – en unik kombinasjon. Kleberstein til bygningsformål er nesten utelukkende brukt i Norge, men tatt i bruk og brutt ut av utenlandske murere og steinhuggere som ankom landet i begynnelsen av middelalderen. I alt kjenner vi femten middelaldersteinbrudd i Hordaland fra middelalderen. Ved hjelp av kjemiske analyser, er det mulig å finne ut nøyaktig hvilket av steinbruddene mange av steinene kommer fra. Det er ganske fascinerende, ikke sant?

 

Tekst og foto: Magnus Vollset

KLIKK HER for utskriftsvennlig versjon – kanskje ble du inspirert til å gå ruten selv?