2. september: Hva er en pandemi (eksternt arrangement)

Selskapet har ikke selv noen arrangement i september, men våre gode kolleger hos Filosofisk Poliklinikk har et møte som kan være av interesse: “Øynene som ser – hva er en pandemi?” med Elling Ulvestad, Ingvild Almås og Caroline Engen.

Fra invitasjonen: Handlekraften det norske samfunnet har utvist i møte med covid-19 våren 2020 har vært basert på en felles problemforståelse. Men ulike gruppers synsvinkler gir forskjellige måter å forstå en pandemi på. Forståelsen av hva som utgjør problemet utløser forslag til løsninger, og påvirker vurderinger av hvor vellykkede tiltakene har vært. Nå som de første månedene med covid-19 er tilbakelagt, er det på tide å betrakte pandemien fra flere perspektiver.

Om panelet: Lege Elling Ulvestad er avdelingssjef ved Mikrobiologisk avdeling på Haukeland universitets-sykehus og professor ved Universitetet i Bergen. Ulvestad har skrevet bøkene “Defending Life: The Nature of Host-Parasite Relations” og “Mennesket og mikrobene”. Siviløkonom Ingvild Almås er professor ved Norges Handelshøyskole og ved Universitetet i Stockholm. Hun er forskningsleder ved FAIR – Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality. Møteleder Caroline Engen er lege og styremedlem i Filosofisk poliklinikk.

Møtet foregår på Litteraturhuset onsdag 2. desember klokken 19.00, og er også mulig å følge direkte Youtube: https://m.youtube.com/watch?v=-bwwz4X1Z9M

Arrangementet er del av møteserien “Klokere av covid-19”:
7, oktober, kl 19.00: “Det som går tapt – Hva kan ofres under en pandemi?”
Hva må samfunnet ofre for å beskytte seg? Hvilke verdier er vi villige til å forlise i kampen mot sykdom og død? Med Iona Heath (lege, London), Tone Smith (fagrådsleder i Rethinking Economics Norge) og Ingrid Kiær (sykepleier som arbeider med papirløse migranter). Møteleder: Lege Stefán Hjörleifsson.

4. november, kl. 19.00: “Frykt og beven – Er kollektiv redsel for covid-19 bra eller dårlig?”
Frykt kan samle og mobilisere, men også skape splittelse og aggresjon. Kan redselen for covid-19 skade vår kritiske tenkning og dømmekraft? Med Ragnar Fjelland (professor emeritus ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen), Hallvard Moe (professor i medievitenskap, Universitetet i Bergen). Møteleder: Lege Stefán Hjörleifsson.

2. desember: “Når det virkelig gjelder – Hva kan pandemien lære oss om handlekraft og bærekraft?”
Krisen har kraft til å velte om på det normale, og få det umulige til å skje. Hva kan vi bruke det til? Med Ingrid Miljeteig (lege og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen), Synnøve Kvamme (fylkessekretær i Naturvernforbundet Hordaland), Kalle Moene (professor emeritus i økonomi ved Universitetet i Oslo), Stefán Hjörleifsson (lege, leder av Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg). Møteleder: Professor Roger Strand.

Les mer: https://filosofiskpoliklinikk.no/

På byvandring i Steinbyen Bergen

Visste du at Bergens mest berømte møtepunkt er verdens dyreste stein, en brasilianer omgitt av striler og noen svensker? Velkommen til byvandring i Steinbyen Bergen – en reise i tekst og bilder, byhistorie, arkitektur, geologi og anekdoter som vil få deg til å se byen med litt nye øyne.

Guide for vandringen er Øystein J. Jansen, som har arbeidet som geolog ved Universitetet i Bergen i 40 år. I 2000 ga han ut boken «Steinbyen Bergen – fortellingen om brostein, bygg og brudd» sammen med kollega Tom Heldal.

 

Den blå steinen

Turen starter ved «Den blå steinen» av Asbjørn Andresen, en gave fra Kavlifondet gitt i forbindelse med fondets hundreårsjubileum i 1993. Gaven ble plassert der Torgallmenningen og Torggaten møtes, tidligere Ole Bulls Plass, i dag med adresse Olav Vs plass.

Den blå steinen har blitt byens mest kjente møtepunkt, men var upopulær da den kom.

– «Ka e’ det der for nokke? Han e blå. E’ det stein? Han e’kkje fra Bergen! Se: Han e’kkje engang i vater!» På 90-tallet var det mange som fant sammen i felles hat mot byens nye monument, humrer Jansen.

Den blå steinen er ikke blå tvers igjennom. Den består av et betongelement innkledd i verdens dyreste stein, den blåfargede sodalitten «Azul Bahia» fra Brasil.

Dagens Olav Vs plass er dominert av granitt fra Hardanger og fargerike gneiser fra et steinbrudd på Askøy som bare varte et par år. Den over en milliard år gamle gneisen fra Askøy viser flotte mønstre, striper og folder som ble skapt da Norge kolliderte med Grønland for 4-500 millioner år siden – og «Askøy» lå på 20 – 30 kilometers dyp. Tyggegummien som pryder plassen, er av nyere dato.

Fra monumentet skuer du ut over Torgallmenningen og det nye bybildet etter bybrannen i 1916 – en brann som la hele området ned mot Fisketorget i ruiner. Men at Torgallmenningen er en bilfri sosial møteplass er av ny dato.

– Da jeg vokste opp kjørte det biler rundt her, og det var tillat å parkere. På kveldstid dominerte raggerbilene, og vi satt og kjekt på jentene. Det er først på 1980-tallet tanken om byrom og brolegging dukket opp, og at bilene skulle bort, forteller Jansen.

 

Brostein, striler og velbrukte svensker

Vi vandrer nedover Torgallmenningen retning Fisketorget, over den gamle parkeringsplassen. Med blikket rettet mot bakken. Brosteinene er et kapittel i seg selv i Steinbyen Bergen, og Jansen kan fortelle hvor hver enkelt stein kommer fra. Noen stammer fra Stamnes, andre fra Sogn, Hardanger og Bømlo. En og annen svenske skal vi også møte.

Jansen peker og forklarer ivrig:

– Hver stein har en historie. Steinen snakker til deg. Men det er ikke alle som kan språket. Min oppgave her i livet har vært å forstå hva de sier. De hvite er sogninger fra Årdal. De gråbrune er østlendinger. En vanlig kommentar under byvandringen er selvfølgelig «ka gjør de her?», ler Jansen.

Innimellom finnes en og annen svart brostein. Disse er svensker fra Skåne, og startet sitt liv i Bergen som fotgjengeroverganger: Hvite sogninger, skulder til skulder med svarte svensker. De svenske steinene ble for øvrig solgt i Europa som «SS Granit», en forkortelse for «schwarze schwedische Granit». Akkurat den betegnelsen har av åpenbare grunner gått ut på dato.

Vannrenner og trapper nedover Torgallmenningen består i hovedsak av brungrå svensk granitt, også fra Skåne. Skåne-granitten er kjent for sin gode kvalitet som gjør at den kan brytes i enorme blokker. Kunstneren Bård Breivik er også mester for denne steinkunsten.

 

En telefon fra Lygra

Vi koster på oss en rask tur opp en sidegate. Noen små meter opp Markeveien retning Nordnes ligger Markeveien 1b, et bygg som minner om hvordan området så ut før bybrannen i 1916. Innhugget i steinportalen over inngangsdøren finnes et lite telefonapparat som avslører historien: Huset ble nemlig reist i 1915 for å huse Bergen Telefonkompani sin halvautomatiske telefonsentral.

Også dette bygget fikk hard medfart i bybrannen. Men heller enn å bygge noe nytt, ble jugend-bygget gjenreist slik det sto ved åpningen. Med byvåpen og portal av lokal stein, blokker av gneis, snegleformer av finhugget grå Austevoll-granitt, og en telefon i kleberstein fra Lygra.

Etter brannen tok det ikke mer enn tre uker før de første tusen bergenserne fikk telefonforbindelsen tilbake, takket være utrangerte sentralbord fra Stavanger og Tønsberg. Om hastverk med å få sentralen på plass igjen etter brannen spilte noen rolle for beslutningen om å gjenoppbygge med originale tegninger, vites ikke.

I dag har bygget en fasade som ikke følger gateløpet, og en liten telefon over inngangsdøren. Et minne om tiden da området var preget av trange smau, krinkelkroker og et gatekart uten rette vinkler.

 

Fra granitt til stål og smykker fra Finnmark

Neste stopp er de nye søylene i polert stål som ble avduket nå i sommer. Disse erstatter Bård Breiviks søyler i svensk granitt, satt opp i 1999 og nedsettende omtalt av byens kunsthistorikere som «Barbie-ben» som ødela fasadene. Søylene var en viktig del av opprustingen av byrommet, fremstilt i Sverige, hugget i Kina, fraktet tilbake og satt opp for å bære glasstak: Endelig skulle det bli mulig å gå på handletur uten å bli gjennomvåt, selv i klassisk bergensvær.

Året etter førte sprekkdannelser til bekymring for at søylene ville sprekke. Det ble forsøkt å «spjelke» søylene med karbontape i toppen, men etter hvert ble det klart at søylene ikke lot seg reparere – og etter om lag ti år startet diskusjonen om nye søyler.

– Dette høres ut som en tabbe av konstruktøren, for så vidt jeg har forstått ble søylene «forsterket» med en stålkjerne da de ble produsert. Når temperaturen stiger utvider stål seg mer enn granitt. Ved naturlige temperaturvekslinger vil granitten da langsomt «sprenges» innenfra. Det er jo litt vittig at man vil forsterke granitt med en stålkjerne for å bygge glasstak, men det er lett å være etterpåklok. Uansett, de nye søylene er også designet av Breivik – og laget av den svenske granitten fra Skåne. Dette er faktisk første gang jeg ser dem uten plastinnpakning, dette blir jo en kjempe-attraksjon, sier Jansen.

Han legger raskt til at søylene står på sokler av mangeritt fra Vesterålen, og at «mangeritt» kommer fra Manger på Radøy, stedet hvor Bergen Museums professor Carl Fredrik Kolderup fant, beskrev og navnga bergarten for første gang omkring 1905.

Gategulvet foran søylene er preget av det beste Norge har å stille med på steinfronten. Grå Alta-skifer, beige Oppdal-skifer, og svart Otta-skifer med nåler i. Og midt i skifergulvet ligger små smaragd-grønne firkanter. Dette er Masi-kvartsitt fra Finnmarksvidden, verdens dyreste skifer.

– Disse er lagt som små smykker i gatelegemet. Særlig når det er fuktig, gnistrer de. Torgallmenningen har samlet det beste Norge har å stille opp med av stein i god kvalitet. Så skal du ha skifer til hagen, kom hit for å ta en titt på utvalget først, ler Jansen.

 

Byen som brant for sent

Vi beveger oss videre forbi Sjøfartsmonumentet og kjøpesenteret Galleriet, krysser gaten og stanser utenfor Bergen Privatbank. Dette er et praktbygg i Jugend-stil som sto klart i 1913, og som overlevde bybrannen uskadd.

– Da bygget ble reist var Norge nylig blitt et fritt land, en egen nasjon, en stein-nasjon. Jugend-bygg i stein ble raskt selve nasjonalarkitekturen, og steinen ble sagt å speile den norske folkesjelen: Et karrig land med enkle sjeler, nærhet til naturen og mye stein. Her er det ikke snakk om import, men norsk stein på norsk grunn. Dette er jo en svulmende nasjonalisme, men det blir jo gode historier og flotte bygg av det, sier Jansen og legger til et hjertesukk:

– Hadde Bergen brent i 1904, som Ålesund gjorde, ville byen blitt gjenoppbygget i denne fantastiske Jugend-stilen. Det er sikkert mange som liker den nyklassisistiske stilen som ble valgt da byen brant et drøyt tiår senere, men som geolog synes jeg den er litt kjedelig. Jugend-byggene er mye mer fascinerende! Bergen har kun fire slike helsteinbygg bygg: Bergen Privatbank, Sparebanken på Korskirkeallmenningen, Biblioteket og Jernbanestasjonen, de er nydelige.

Tilbake til Privatbanken. Sokkelen er av finhugget Austevoll-granitt. Enkelte steder finnes det sorte flekker. Disse ble skapt for ca. 470 millioner år siden, da store magmamasser trengte opp i det som i dag er Sunnhordaland. Høyere på bygget finner du en røfft hugget gneis fra Vaksdal, fra Skreien. Deretter følger et bånd av hvit sognestein, den samme du finner i brosteinen på Torgallmenningen. Stein til disse byggene ble levert fra nye brudd på begynnelsen av 1900-tallet, til dels svært lokal stein.

– Den røffe huggingen er adoptert fra Chicago og Aberdeen, men ble forstått som typisk norsk steinbehandling. Utsmykkingen – kunsten – ligger i steinen selv, og snakker rett til oss geologer, humrer Jansen og legger til:

– Men det er jo litt juks. Bak her er det teglstein, det er kun kledningen som er av ren stein. Det var jo en bank, så tanken var nok å gi inntrykk av soliditet. Men det er et flott bygg! Og inne er det fantastisk marmor, vel verdt et besøk.

Det fantes flere steinbrudd på Nygårdshøyden i siste halvdel av 1800-tallet, blant annet på Dragefjellet der Jus-bygget ligger i dag. Samtlige brudd var imidlertid nedlagt ved inngangen til 1900-tallet, og stein fra disse bruddene fikk ikke delta i den nasjonale byggestilen – de endte i den mindre eksklusive steinklassen – som brostein, i grunnmurer og i trapper.

 

Holberg på stranden

Vi beveger oss forbi den gamle børsen og tar en ny stopp ved Holberg-statuen på Korskirkeallmenningen. Plassen ble brolagt av danske broleggere en vinter rundt 2010. Brosteinen består av norske «padder», en større størrelse enn det klassiske «knott»-formatet som er brukt i de mindre brosteinene. Igjen: De hvite steinene er sogninger, omgitt av grå østlendinger og en og annen rusten bømling (steinen fra Bømlo har jern i seg, som gir et rustent rødlig skjær).

Holbergstatuen ble avduket i 1884, og står på en sokkel bestående av et kleberstein-konglomerat, med avsetninger av rullesteiner. Opprinnelsen er en strand sør for Ekvator, som for omtrent 450 millioner år siden ble begravet av sand. Noen hundre millioner år senere endte den opp i et klebersteinsbrudd i Hana nær Trengereid, et steinbrudd som for øvrig ble startet en gang på 1100-tallet for å skaffe stein til byggingen av Mariakirken – byens eldste bevarte bygning. Så det er Mariakirken vi har å takke for at Holberg i dag kan stå på rester av en sydlig strand og stirre utover Fisketorget.

Vi vandrer videre retning Korskirken, forbi «den grå steinen». Dette er kleberstein fra Otta, en solid gudbrandsdøl tvers gjennom – ikke noen plater her. Men så er det heller ikke verdens dyreste stein.

Til høyre passerer vi inngangen til kunstgalleriet KRAFT, tidligere Norges Bank. Der finner vi en helle av tysk sandstein. Dette er en såkalt Bremerstein som kom til Bergen som ballast med hanseatene. Bremerstein er kjent for sin gode kvalitet og ble i Bergen solgt for en god pris til gravstein, trapper og heller. Dermed fikk hanseatene plass til enda mer verdifullt gods: norsk tørrfisk.

Vi fortsetter over brosteinsdekket bestående av hvite sogninger, gråbrune østlendinger, prikkete bømlinger og rosa sogninger (tro det eller ei!). De rosa sogningene er gneis fra et steinbrudd i Lindane, et par mil vest for Balestrand i Sogn.

En massiv, rosa steinrygg skiller Vågsallmenningen fra Nedre Korskirkeallmenning i øst. Ved nærmere øyensyn viser det seg å være den samme sogningen vi nylig stiftet bekjentskap med – rosa gneis fra Lindane. Bruddet ble gjenåpnet rundt år 2000 for leveranser av blokkstein og noen av dem havnet her i Vågsbunnen

– Det må ha vært et rørende gjensyn for de gamle brosteinene som har lagt her i over hundre år, sier Jansen, med en bergensk latter.

Over Lindane-ryggen kommer vi til en ny brolegging bestående av gneis fra Vaksdal med sin lett gjenkjennelige kombinasjon av lyse og mørke striper, innrammet av hvite sogninger. Denne plassen var tidligere en skikkelig berg- og dalbane av brostein på grunn som hadde sunket. Nå er plassen fundamentert på nytt og byens eldste og beste brolegger, Arvid Fjæren, har lagt sin sjel i hver eneste stein som er kommet på plass igjen – praktfullt arbeid med gamle strilesteiner.

Her finnes også Jansens personlige favoritt, øyegneis fra «Haugen». En svart-lilla stein med lyse «flekker».

– Øyegneisens lyse flekker ser ut som små, rosa/orange øyne derav navnet – augengneis på tysk der navnet kommer fra. Steinen stammer fra Sydneshaugen, et steinbrudd rett bak Johanneskirken som var i drift rundt 1850. Jeg stopper alltid når vi går forbi, for «padder» med øyne fra Sydneshaugen er sjeldne. Det finnes kanskje femti stykker av dem i alt, spredt rundt om i byen. Jeg tror jeg har sett alle, og har snakket med flere av dem, ler Jansen.

 

Fra Lund til Bergen

Vi har kommet til Korskirken, og reisens slutt. Rett utenfor inngangsdøren ligger en gravstein med «tekstsiden» opp.

– Dette er ikke en grav, men gjenbruk av en gravplate fra 1870-tallet. Dette forteller oss at stein ikke ble sett på som spesielt hellig. Stein er stein, og kan brukes om igjen. I dag ville vi neppe gjort det på samme måte, sier Jansen.

Vi stanser utenfor annekset, og Jansen peker på det originale steinarbeidet oppunder taket, som har unngått den nylig påførte kalkpussen.

– Dette kalles blindbuefriser og er hugget i en tidstypisk stil fra første halvdel av 1100-tallet, og kjennetegner dem som bygget kirken. Mens steinbyggerne i Trondheim og Stavanger kom fra England (anglo-normannisk), kom de de første kirkebyggerne i Bergen fra Nord-Italia og Tyskland (rhinsk- lombardisk). Sannsynligvis kom de til Bergen etter å ha deltatt i reisingen av Domkirken i Lund i første halvdel av 1100-tallet. Her i Korskirken har de i de første byggetrinn brukt kleberstein fra et steinbrudd på Bømlo. Det er en myk stein, lett å forme som trevirke, men holdbar som stein – en unik kombinasjon. Kleberstein til bygningsformål er nesten utelukkende brukt i Norge, men tatt i bruk og brutt ut av utenlandske murere og steinhuggere som ankom landet i begynnelsen av middelalderen. I alt kjenner vi femten middelaldersteinbrudd i Hordaland fra middelalderen. Ved hjelp av kjemiske analyser, er det mulig å finne ut nøyaktig hvilket av steinbruddene mange av steinene kommer fra. Det er ganske fascinerende, ikke sant?

 

Tekst og foto: Magnus Vollset

KLIKK HER for utskriftsvennlig versjon – kanskje ble du inspirert til å gå ruten selv?

13. mai: Fra bergensk lepraforskning til medisinutvikling i Nigeria (digitalt!)

Lepraforskningen satte Bergen på det vitenskapelige verdenskartet. Det var i Bergen Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) på 1840-tallet først beskrev spedalskhetens kliniske tegn, og det var i Bergen Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) oppdaget leprabasillen i 1873. Fra 1860 ble Bergen sete for verden eldste nasjonale pasientregister, etablert av legen Ove Høegh (1814-1863) i 1856. Forskere fra  hele verden flokket til Bergen, og lærdommen fra den norske leprakampanjen satte standarden globalt: Intens forskning, egne institusjoner, samt å identifisere, registrere og isolere de syke.

De norske lepraforskerne fant aldri noen kur mot sykdommen. Det gjorde derimot forskere i Nigeria. Etter annen verdenskrig var det i Nigeria medisinene mot sykdommen ble testet, og standarder for dosering ble definert.

Forskeren som fremfor noen har arbeidet for å få denne historien frem i lyset, er førsteamanuensis John Manton fra London School of Hygiene & Tropical Medicine. Siden han ikke selv kunne reise hit, har han isteden spilt inn et filmforedrag for oss. Filmen viser hvordan klinisk lepraforskning foregikk i den britiske kolonien, og hvordan forskningen bygget videre på arbeidet gjort i Bergen. Foredraget viser også hvordan pasientenes opplevelser, kultur og sang er en viktig del av historien om m. leprae – en bakterie som kun kan studeres inne i menneskekroppen.

Filmen kan sees her. (NB: Volumet er litt lavt i noen minutter etter åpningssangen, deretter er lyden normal igjen).

 

Manton stiller til digitalt nettmøte onsdag 13. mai, klokken 18:00. Vi benytter oss av plattformen Zoom. Du deltar ved å klikke på følgende lenke: https://uib.zoom.us/j/65907553874. Passord: SVF-2020. Om du ikke har brukt Zoom før, klikk på lenken, velg «Download & run Zoom», og følg bruksanvisningen. Installasjonen vil ta noen få minutter.

Det er en fordel om du har sett filmen i forkant. Det er også mulig å lese manuskriptet (Manuskript). Møtet foregår på engelsk. Vel møtt!

 

Bakgrunn:

John Manton er førsteamaniensis ved London School of Hygiene & Tropical Medicine (LSHTM) sitt Centre for History in Public Health, hvor han nå arbeider med Martin Gorsky på et prosjekt om helsesystemers historie finansiert av Wellcome Trust. Manton har bakgrunn som antropolog og historiker, har gjort en rekke feltarbeid i Afrika og Sørøst-Asia, arbeidet med å bygge lokal kompetanse på arkiv- og muntlig historie i Nigeria og på Filippinene, og har forsket på leprahistorie, forebygging, helseplanlegging og utvikling. Manton leder forskergruppen for humanistiske miljøstudier ved Antimicrobal Resistance Centre ved LSHTM.

Abstract: From leprosy research in Bergen to medical development in Nigeria (John Manton)

The history of leprosy treatment and control is intimately bound up with the concentration of technical capacity, on the one hand, and conditions in which leprosy exists as a prominent problem of public health and public order, on the other. In this respect, the experience of leprosy control in British colonial southeastern Nigeria echoes that of Bergen by the mid to late nineteenth century, in that institutional concentration brought together a population of patients with a commitment to the methodical practice of observation and intervention.

The work of Norwegian scientists such as Danielssen, Høegh, and Hansen helped to transform leprosy into a disease with a modern clinical profile, to determine a discernible pathological agency, to render it amenable to epidemiological enquiry, and to place Bergen and leprosy at the heart of an international network of expertise and learning. Responding to a very high prevalence of leprosy in an area newly under colonial control, leprosy administrators and researchers in eastern Nigeria, among them scientists such as Davey, Lowe, and Browne, built on new conceptions of leprosy emerging first in Bergen, to develop promising avenues for the treatment of leprosy that continue to underpin today’s therapies.

In each case, I ask us to consider the role of the leprosy patient in materializing the scientific expertise and networks coalescing around the disease and its control, threading a meditation on the patient experience through the production of knowledge about a disease which could only be studied in its human host throughout the period under consideration, and thus relied on the quality and persistence of human relations within historic and emergent contexts of containment, treatment, and control.

 

Gikk du glipp av arrangementet?

Lydopptak av nettmøtet kan høres her:

Vårens program

I lys av det pågående koronoautbruddet er vårens møter utsatt/avlyst. Dette gjelder også ekskursjonen. Styret arbeider for å få på plass et alternativt digitalt opplegg.

Første post på programmet et foredrag om “Pesten” av Albert Camus fra rådsmedlem professor Per Buvik holdt på Bergen Offentlige Bibliotek 1. april. Denne klassikeren har sjelden vært mer aktuell. I disse tider skal vi minnes hva hovedpersonen, doktor Rieux, sa om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos mennesker å beundre enn å forakte.

Ta vare på hverandre og følg helserådene fra Folkehelseinstituttet.

Magnus Vollset,
Generalsekretær

Ekskursjon til Rosendal 9(-10). mai (UTSATT TIL 2021)

På grunn av den pågående pandemien, må ekskursjonen til vakre Rosendal ved Hardangerfjorden dessverre utsettes. Styret arbeider for at vi kan gjennomføre et minst like godt arrangement våren 2021.

Under følger den opprinnelige informasjonen om turen.

Årets ekskursjon går til vakre Rosendal.

På programmet står omvisninger og foredrag på Folgefonnsenteret med to av Vestlandets ledende forskere, mini-ekskursjon til Guddalselven med biologen og spennende laksehistorier, og omvisning på Baroniet med årets Årebrot-foreleser. Vi legger også opp til god mat, godt selskap og overnatting for dem som ønsker det.

Avreisen skjer lørdag 9. mai ca. klokken 09:00 fra plassen mellom Hotell Terminus og Jernbanestasjonen, retur med buss samme sted ca. klokken 22:30 – eller med hurtigbåt på søndag med ankomst klokken 18:25.

Egenandel: 200 kroner for medlemmer, 300 kroner for ikke-medlemmer. For dem som ønsker overnatting kommer utgifter til hotell og hurtigbåt i tillegg.

Påmeldingsskjema finner du her. NB: Frist for å melde antall overnattingsgjester til hotellene er allerede 13. mars. For dem som kun ønsker å delta på dagstur, er fristen 30. april. Dersom virusutbruddet skulle føre til avlysning, vil egenandelen bli refundert.

Folgefonnsenteret er første stopp på den innholdsrike ekskursjonen.

Hotell-tilbud

Flere har etterlyst muligheten for å gjøre ekskursjonen til en overnattingstur. Dette har vi i år lagt til rette for ved å inngå avtaler med to lokale hotell om rabattert overnatting (begge tilbud inkluderer frokost).

Rosendal Fjordhotell: 1000 kroner per person i dobbeltrom, 1600 kroner per person i enkeltrom.

Rosendal Turisthotell (NB: begrenset kapasitet, kun bad på gangen): 1200 kroner for dobbeltrom, 1000 kroner for twin rom, 900 kroner for enkeltrom; 1900 kroner for familie-rom med fire senger.

Reservasjonen skjer via påmeldingsskjemaet, og blir formidlet til hotellet. Betaling for hotellovernatting, og retur med hurtigbåt søndag, besørges av den enkelte.

 

Detaljert program

09:00:    Avreise med buss fra Terminus, Bergen.
11:30:     Folgefonnsenteret.
a)   Velkomst og introduksjon til Rosendal og senteret ved forsker Øystein Skaala, Havforskningsinstituttet.
b)   Foredrag om Folgefonna, isbreer og klima ved professor Jostein Bakke, Universitetet i Bergen.
12:30:     Lunsj på Rosendal Turisthotell
13:30:     «Fri dressur» på Folgefonnsenteret og Skaalurensamlingen (skipsbyggermuseum)

Rosehagen, Rosendal
Frister det med en tur i rosehagen på Baroniet under åpningshelgen i mai?

14:30:     Mini-ekskursjon (buss) til Guddalselva, utvandring av laksesmolt med innlegg ved fiskeribiolog Knut Vollset.
15:45:     Baroniet. Omvisning og kulturhistorisk foredrag ved professor Jørn Øyrehagen Sunde: «Baroniet Rosendal, handel og kulturimpulsar på Vestlandet på 1500- og 1600-talet»
17:45:     Middag på Rosendal Fjordhotell.
19:35:     Avreise fra Rosendal med buss; ankomst Bergen sentrum 22:30.
–ELLER–
Overnatting og retur med hurtigbåt søndag klokken 16.35; ankomst Bergen sentrum klokken 18.25. Søndagen foreslår vi et besøk til Steinparken, lunsjtur til Galleri G Guddal, og et besøk til Kvinnherad kirke. Rosendal har også et fantastisk turterreng.

12. februar: Parkinsons sykdom: Fra pasient til laboratorium og tilbake

Rundt åtte tusen nordmenn er rammet av Parkinsons sykdom, og det finnes ingen kur. Hvordan jobber hjerneforskerne i Bergen for å flytte forskningsfronten og hjelpe pasientene?

Parkinsons sykdom er den nest vanligste neurodegenerative sykdommen i verden, og rammer om lag 2,5 prosent av alle over 65 år. Det er over 200 år siden den britiske legen James Parkinson først beskrev tilstanden i 1817, men hvordan sykdommen oppstår er fremdeles et mysterium. En effektiv kur finnes ikke. Hvordan foregår forskningen?

Visualisering av genuttrykksdata i hjernevev fra mennesker med Parkinson sykdom. Ved hjelp av dataverktøy kan vi identifisere biologiske prosesser ("clusters" eller "pathways") som skiller mennesker med Parkinson sykdom fra friske individer.
Visualisering av genuttrykksdata i hjernevev fra mennesker med Parkinson sykdom. Ved hjelp av dataverktøy kan vi identifisere biologiske prosesser (“clusters” eller “pathways”) som skiller mennesker med Parkinson sykdom fra friske individer.

Dette innlegget vil gi et overblikk over hjerneforskningen i Bergen, med særlig fokus på prosjektet ParkOme. Forskningsprosjektet kartlegger og visualiserer sykdommen og sykdomsutvikling på molekylnivå. Målet er å forstå sykdommens årsaker og mekanismer, samt identifisere biomarkører som gjør at den enkelte pasient kan få en mest mulig tilpasset behandling. Nye biomarkører kan også bli mål for utvikling av nye medisiner.

Professor Charalampos Tzoulis, en av Bergens ledende hjerneforskere.

Foredragsholder Charalampos Tzoulis er professor i nevrologi og leder for forskergruppen Neuromics. Tzoulis er også visedirektør og leder for neurodegenerative sykdommer ved det nyåpnede Neuro-SysMed, Norges første forskningssenter for klinisk behandling i nevrologi, et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Haukeland Universitetssykehus, Haraldsplass Diakonale Sykehus, og Lawson Health Research Institute i Canada. Senteret vil benytte molekylær fingeravtrykk-analyse for å utvikle ny presisjonsmedisin for blant annet Alzheimer, Parkinson, og multippel sklerose, og vil både forske og behandle pasienter.

Arrangementet fant sted på Café Christie, onsdag 12. februar, klokken 19:00. Gratis og åpent for alle.

Gikk du glipp av arrangementet?

Du kan laste ned presentasjonen her (klikk).

6. februar: Hva betyr retten til språk og kultur for samer i Norden i dag?

Jaan-Matti Saul (tilpasset) og Silje Bergum Kinsten / norden.org (tilpasset).

I anledning Samenes nasjonaldag 6 februar, inviterer Selskapet til Vitenskapenes Fremme — sammen med CMI-UiBs Centre on Law and Social Transformation (LawTransform), Bergen Sameforening og FN-sambandet og Fritt Ord — til den årlige forlesningen om urfolksrettigheter (Annual Lecture on the Rights of Indigenous Peoples).

Årets foreleser er Pigga Keskitalo (Dosent ved Universitetet i Helsinki og forsker ved Lapplands Universitet). Hun vil snakke om hva retten til språk og kultur – som internasjonale menneskerettskonvensjoner pålegger alle stater å respektere og fremme – betyr for samer i Norden i dag.

Etter foredraget blir det paneldiskusjon med Astri Andresen (professor i historie ved UiB), Eirik Larsen (politisk rådgiver ved Sametinget), Kai Grieg (politisk rådgiver, FN-sambandet) og Øyvind Ravna (professor i jus ved Universitetet i Tromsø). Ordstyrer er Siri Gloppen (professor i Sammenliknende politikk, leder for LawTransform og medlem av SVFs styre).

Arrangementet fant sted i Auditorium 4 på Det juridiske fakultet (Dragefjellet), 6 februar kl. 14.15-16.00. Fri entré. Lett servering.

 

Gikk du glipp av møtet?

Du kan se opptak fra innleggene her (klikk).

22. januar: Vindkraft i vinden

Nordmenn flest er tilhengere av fornybar energi – gitt at den ikke bygges ut nær steder vi bor eller oppholder oss.

Lanseringen av en nasjonal rammeplan for vindkraft i fjor vår skapte stort engasjement både lokalt og nasjonalt. Vi fikk en illustrasjon av hvordan begrepet «NIMBY» (Not In My BackYard) gjelder også i Norge. De fleste er for fornybar energi, men den bør ikke bygges ut nær meg. I oktober ble planen trukket tilbake.

Vindfarm til havs
Er havvind den nye oljen? Foto: SteKrueBe, 2009 (CC-BY-SA-3.0)

Mange pekte på havvind som et alternativ til vindparker på land. De mer grunnleggende spørsmålene ble i mindre grad berørt: Trenger vi mer fornybar energi? Hvordan skal Norge nå sine utslippsmål? Kan Norge spille en rolle i Europas fremtidige karbonnøytrale energiforsyning? Hvilken framtid har havvind, både som energiforsyning og som ny industriell virksomhet?

I dette foredraget vil blant annet disse spørsmålene bli diskutert, med særlig fokus på energi fra havvind. UiB har klima og energiomstilling som et av sine satsingsfelt, og har som del av satsingen etablert Bergen Offshore Wind Centre (BOW). Foredragsholder Finn Gunnar Nielsen er leder for BOW, professor ved Geofysisk institutt, og var inntil nyttår preses for Selskapet til Vitenskapenes Fremme.

Arrangementet finner sted på Café Christie, onsdag 22. januar, klokken 19:00. Gratis og åpent for alle.

Gikk du glipp av møtet?

Du kan lese Finn Gunnar Nielsens presentasjon her (klikk).

Julemøte 12. desember: Verken syk eller frisk (kåseri)

Sunnhet og sykdom ble tidligere sett på som to motsatte begreper: Enten var man frisk eller så var man syk. Dette er en villfarelse.

I henhold til moderne medisin er de fleste friske mer eller mindre syke, mens mange syke er egentlig friske. Dessuten er noen ikke friske med mindre de er syke. De fleste friske er plaget av ett eller flere plagsomme symptom, mens mange syke har ingen symptomer i det hele tatt. Hva som er normalt og hva som er sykt er også kulturelt betinget, så det fins ikke noen objektiv norm.

Mange flere enn før får i dag behandling, både syke og friske. Ofte fører behandling til at friske blir syke, mens syke blir enda sykere. For å stille en diagnose må en i dag ta mange laboratorieprøver. Det kan også være sykdomsframkallende. I tillegg kan normale avvik fra et definert gjennomsnitt føre til at friske personer blir oppfattet som syke. Det kan i seg selv være helseskadelig.

Ole Didrik Lærum
– Er samfunnet vårt på vei inn i en form for helsenihilisme? spør Ole Didrik Lærum, professor i patologi og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen.

Selskapet til Vitenskapenes Fremme er glade for å invitere til julemøte med kreftforsker og tidligere rektor Ole Didrik Lærum. Tradisjonen tro arrangeres julemøtet på stiftelsesdagen 12. desember, som i år faller på en torsdag.

Program:
19:00 – Årsmøte (Kun for medlemmer)
19:30 – Ole Didrik Lærum: Verken syk eller frisk
20:15 – Juletapas (krever påmelding. Frist: 28. november)
(Slutt: ca. 22.15)

Verken syk eller frisk (bokforside)
Kåseriet tar utgangspunkt i boken «Verken syk eller frisk», utgitt på Fagbokforlaget i 2018.

20. november: Når staten sier unnskyld

Siden 1990-tallet har flere vestlige stater bedt om unnskyldning for overgrep som har skjedd i statenes regi. Oppgjør med fortiden, som tidligere først og fremst handlet om etterkrigstidens forsoningsprosesser eller overgangen fra et diktatorisk til et demokratisk styre, har blitt en del av velferdsstatens demokratiutøvelse.

Disse oppreisningsprosessene involverer ofte statlige eller regionale kommisjoner som intervjuer mennesker som har blitt misbrukt, en offentlig unnskyldning, og noen ganger økonomisk kompensasjon til de berørte. Prosessene inngår i nasjonale og lokale sammenhenger, men de har også blitt påvirket av internasjonale forhold. Det er flere eksempler på dette: Etterforskere har reist til utlandet for å studere andre kommisjoners måter å jobbe på, sammenligninger med andre lands måter å håndtere saker har blitt brukt som et retorisk verktøy i argumentet for innføring av offentlig unnskyldning og økonomisk kompensasjon, måten de ulike rapportene organiserer resultatene minner om hverandre, osv.

Professor Johanna Sköld.
Professor Johanna Sköld.

Hvorfor skjer dette i vår tid? Hvilke forhold mellom nåtid og fortid skapes når staten sier unnskyld? Hvilke konsekvenser har unnskyldningene hatt?

Johanna Sköld er professor i Tema Barn ved Linköpings universitet. Hun disputerte på en avhandling om fosterbarns historie, men har også forsket på finske krigsbarn, barns rettigheter, utenomekteskapelige barn og forsømte barn. Mellom 2007 og 2011 jobbet hun i den svenske statlige utredningen om omsorgssvikt i barnevernet. Siden har hun gjort lignende undersøkelser over hele verden, og arbeider nå med forskningsprosjekt om grensene for statens ansvar når det skal utbetales økonomisk kompensasjon til de berørte.

Arrangementet finner sted på Café Christie, onsdag 20. november, klokken 19:30. Foredraget holdes på svensk. Gratis og åpent for alle.