Julemøte 12. desember: Morten Hammerborg – Bergenseren

Hva er det med bergenseren? Finnes «det bergenske»? Kan konstruksjonen av bergenseren la seg spore i byens historie?

Årets siste arrangement foregår på stiftelsesdagen 12. desember, som i år faller på en søndag. Tradisjonen tro blir det årsmøte, fulgt av kåseri og bevertning på Christie Café. Arrangementet har begrenset antall plasser, og forhåndspåmelding etter prinsippet “førstemann til møllen”. Klikk her for påmelding.

Morten Hammerborg vil kåsere om “Bergenseren”, basert på hans ferske bok. Foto: Trond Erik Brekke.

Bergenseren inntar en særegen rolle. Ingen andre nordmenn kan insistere på at de egentlig ikke er fra Norge. Ingen andre dyrker seg selv, sin by og dens erklærte annerledeshet som bergenserne. Ingen andre norske byer knytter det seg sterkere forestillinger til. Hvordan ble det slik?

I kåseriet vil denne gåten bli belyst gjennom byens historie. Særlig vil relasjonen til hovedstaden på Østlandet og byggingen av en norsk nasjonalstat i tiden etter 1814 stå sentralt. Oslo er nemlig, om bergenserne anerkjenner det eller ei, Bergens viktigste by.

Morten Hammerborg er professor i historie ved Høgskulen på Vestlandet. Han har siden 2017 hatt en egen spalte i Bergensavisen «Ka é det med Bergen?». Hammerborg har blant annet skrevet «Byen som gikk i land: Haugesund bys historie etter 1950» (2017) og historien om Haukeland sykehus, «Veien til Haukeland» (2019, med Teemu Ryymin). Høsten 2020 ga han ut «Bergenseren: En historisk analyse». Han er også bergenser.

 

Program, søndag 12. desember:
19:00 – Årsmøte. Årsmøtepapirer (NB: nedlastingslenke kommer i begynnelsen av desember).
19:30 – Morten Hammerborg: Bergenseren (kåseri)
20:15 – Juletapas (krever påmelding. Frist: NNN)
(Slutt: ca. 21.30)

24. november. Arnfinn Bårdsen: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og nasjonal rettsutvikling

Da tar vi saken til Strasbourg! Sett fra Norge er Den europeiske menneskerettsdomstolen blitt stadig viktigere som arena for nasjonal rettsutvikling – og som premissleverandør for politikkutforming. Men hvordan ser dette ut fra domstolen selv?

Onsdag 24. november kl. 1800–19:30, Kulturhuset i Bergen, Sal 1. Arrangementet foregår på norsk og er gratis.

Arnfinn Bårdsen, EMD
Arnfinn Bårdsen er dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

Organisasjoner og enkeltpersoner som ikke vinner fram med saken sin i Høyesterett klager stadig oftere – eller i alle fall mer høylytt – til den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). EMD er en stadig viktigere arena og aktør i nasjonal rettsutvikling og dermed også en sentral premissleverandør for politikkutforming. Dette har gjort domstolen omstridt – i mindre grad i Norge enn i en del andre europeiske land. Men hvordan fungerer egentlig EMD?

I dette foredraget gir Arnfinn Bårdsen, som er Norges dommer i EMD, et bilde av hvordan domstolen jobber og hvordan EMDs rolle ser ut sett fra domstolen selv. Etter foredraget vil det bli anledning til å stille spørsmål til Bårdsen, som vil delta på video-link fra Strasbourg.

Arnfinn Bårdsen er jurist, utdannet fra Universitetet i Bergen hvor han tok sin doktorgrad i 1999 med avhandlingen «Krenkelser og klager: vilkårene for realitetsbehandling av private klager ved Den europeiske menneskerettsdomstolen». Bårdsen var ansatt som førsteamanuensis ved UiB fram til 2003, da han ble lagdommer og lagmann i Gulating langmansrett. I 2007 ble Arnfinn Bårdsen utnevnt til dommer i Høyesterett og fra 2019 har han vært dommer ved den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ordstyrer Siri Gloppen er professor i statsvitenskap og prodekan ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet, UiB. Gloppen leder LawTransform (CMI-UiB Centre on Law & Social Transformation) og medlem av styret for Selskapet til Vitenskapenes Fremme.

17. november: Filosofiske, biologiske og psykologiske perspektiver på fantasien – en samtale med Siri Hustvedt

Hvilken rolle spiller naturvitenskapen for kunsten og kreativiteten? Hvilke innsikter utløses når de harde vitenskapene møter den mykere kunsten? Forfatter Siri Hustvedt møter Kjetil Vikene til en samtale om kunst, kreativitet og nevrovitenskap.

Arrangementet foregikk onsdag 17. november kl. 1900–20:30, på Litteraturhuset i Bergen, Alver. Se opptaket her:

 

Siri Hustvedt har siden sin litterære debut i 1983 utgitt en rekke bøker i mange sjangre – fra poesi via romaner, noveller og essaystikk til faglitteratur på psykiatriens områd. Hun har også publisert en mengde artikler om emner som strekker seg fra litteraturkritikk til klinisk nevrologi. Dette vekselbruket mellom skjønnlitteraturens og den akademiske, kliniske vitenskapen, som hun langt på vei er alene om i litteraturens verden, har gitt henne stor rekkevidde i utforskningen av det menneskelige – som både skjønnlitteraturen og vitenskapen jo i ytterste instans handler om.

Kjetil Vikene og Siri Hustvedt
Kjetil Vikene og Siri Hustvedt møtes til samtale om kunst, kreativitet og nevrovitenskap. Hustvedt vil delta på videolink direkte fra New York, mens Vikene er fysisk tilstede.

Forholdet mellom kunstneriske innsikter og vitenskapelig kunnskap er ofte preget av gjensidig mistenksomhet. I et essay om å være reisende i dette grenselandet mellom kulturer og disipliner, skriver Hustvedt: «Nevroforskerens objektive sannhet eller tredjepersonssannhet er ikke kunstnerens subjektive førstepersonssannhet. På en konferanse i fjor formulerte en venn av meg som er nevroforsker, forskjellen med denne kommentaren. Kunstnerisk sannhet, sa han, er uvegerlig ‘grøtete’. Vitenskapelige sannheter er derimot harde, robuste, verifiserbare og rigorøse, hvorpå jeg svarte: ‘Og ofte tilgrumset av tvilsomme erkjennelsesteoretiske antagelser.’ Regler for erkjennelse – hvordan vi kan vite det vi vet – ligger til grunn for ethvert byggverk vi kaller en disiplin. Erkjennelse dreier seg om perspektiv, førsteperson eller tredjeperson, så vel som forestillinger om hva som er hardt og mykt. Det som er sikkert, er at hvis vi ønsker å danse den tverrfaglige dansen, må vi forflytte oss fra en fast plass og begynne å hoppe over grenser og benytte oss av fremmede oppfatninger» (fra Hva er vi. Foredrag om menneskets vilkår, 2016).

Noen av våre mest grunnleggende filosofiske spørsmål har fått ikke bare fornyet interesse, men et helt nytt kunnskapsgrunnlag etter at nevrologien og psykologien har rykket stadig tettere på en forståelse av de kognitive prosessene. Man kunne si at estetikkens område er i ferd med å utforskes på nytt. Hustvedt og Vikene vil i samtalen dvele ved fire temaer: 1) Hvordan forstår vi forholdet mellom ånd, kropp og kunst? 2) Hvilke modeller opererer vi med for å forstå hjerner, mennesker og verden? 3) Er en nevrofenomenologi mulig? 4) Hvordan kan nevrologi og naturvitenskap forstå fantasi, kreativitet og rytmesans?

Siri Hustvedt er prisbelønnet forfatter og foreleser i psykiatri ved Weill Cornell Medical College. Hun har utgitt 18 bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa, og har også en doktorgrad i engelsk litteratur. Hun tok eksamen artium ved Katedralskolen i Bergen og er æresdoktor ved en håndfull universiteter verden over, og vil under arrangementet delta via videolink. Kjetil Vikene er litteraturviter og førsteamanuensis ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, og vil delta fysisk.

8. september: Hvorfor holder ikke kvinnene ut (i politikken)?

Det er snart stortingsvalg og internasjonal forsking viser at vi velgere sjelden diskriminerer på grunnlag av kjønn. Vi stemmer like gjerne på menn som på kvinner. Men hva hjelper det dersom kvinner raskere får nok og trekker seg fra politikken fordi de føler manglende støtte?

Folkevalgte trenger ofte fartstid før de klarer å representere velgerne sine effektivt. Nå i Stortingsvalget stemmer velgerne på kandidater fordi de vil at de skal løse store utfordringer som pandemier, klimakrise, ulikhet og skoletrøtthet blant ungdom. Vi tenker at alle de som blir valgt inn på Stortinget er like, og at grunnlaget de har for å påvirke politiske løsninger springer ut fra støtten de fikk fra velgerne på valgdagen. Men dersom også erfaring teller i kampen om politiske innflytelse og posisjoner, hva om det er strukturelle faktorer som påvirker hvem som tar gjenvalg – og med det får mulighet til å bygge erfaring? Er det slik at kvinners politiske karriere avsluttes raskere enn menns?

Det har i den siste tiden vært et økt globalt søkelys på kjønnsbalanse i politikken. Det er ikke mer enn et par tiår siden 90 prosent av alle parlamentarikere i verden var menn. Gjennom kjønnskvotering og andre tiltak er skillet mellom antall kvinner og menn i folkevalgte organ over hele verden betydelig redusert. Forskning har stått sentralt i å frembringe kunnskap om hvilke hindringer som stenger kvinner ute fra politikken og hvilke tiltak som kan skape kjønnsbalanse. Det vi vet mindre om er hva som skjer med kvinnelige representanter når de først har kommet innenfor maktens korridorer. Alle folkevalgte møter utfordringer som gjør at de trenger støtte for å komme seg videre, men vi vet lite om er de samme strategiene, støttefunksjonene og nettverkene er tilgjengelig for alle uavhengig av kjønn.

Foredragsholder Ragnhild Louise Muriaas forsker på spørsmål knyttet til likestilling, politisk representasjon og demokratisering, i Norge og utlandet.

Ragnhild Louise Muriaas starter i høst et ERC consolidator prosjekt med tittelen “SUCCESS: Gender-Gap in Political Endurance: a novel political inclusion theory”. Hun er nå i gang med å sette sammen et internasjonalt forskningsteam som skal flytte fokus fra hva som stenger kvinner ute fra politikken, til hvordan de skaper seg suksessfulle karrierer. Målet er å utvikle en teori om betingelser og variasjon i politisk utholdenhet. Muriaas er professor i statsvitenskap ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Hun har tidligere ledet tre FRIPRO-støttede forskningsprosjekt og har publisert en rekker artikler og bøker, på norsk og på engelsk.

Arrangementet finner sted på Café Christie, onsdag 8. september, klokken 19:00. Gratis og åpent for alle.

Høstens program 2021

En forsmak på høstens program:

Onsdag 8. september: Ragnhild Muriaas. «Hvorfor holder ikke kvinnene ut (i politikken)?»

Onsdag 13. oktober: TBA.

Onsdag 17. november: Siri Hustvedt og Kjetil Vikene. «Om vitenskap i skjønnlitteraturen»

Søndag 12. desember: Morten Hammerborg. «Bergenseren» (kåseri) og årsmøte.

Møtene foregår på Christie Café i Universitetsmuseet, begynner klokken 19.00 og er, selvfølgelig, åpne og gratis for alle.

24. februar: Formidling til vitenskapenes fremme? Rektorkandidatene presenterer (digitalt lunsjmøte)

Hvilken rolle bør formidling ha ved Universitetet i Bergen? Med en nært forestående rektorvalgkamp inviterer Selskapet til Vitenskapenes Fremme rektorteamene til et digitalt lunsjmøte om formidlingens stilling ved Universitetet i Bergen. Hvilke planer og perspektiver har de ulike rektorteamene når det gjelder formidling?

Møteleder: Eirin Eikefjord, politisk redaktør i Bergens Tidende
Rektorkandidater: Margareth Hagen og Pinar Heggernes, Oddrun Samdal og Nils Gunnar Kvamstø

Arrangementet foregikk 24. onsdag februar, klokken 12.00-13.00, og et opptak er tilgjengelig her: https://youtu.be/t4uIjtu82eE?t=306.

Da Lov om Universitetet i Bergen (Universitas Bergensis) ble vedtatt av Stortinget 9. juni 1948, ble det å «arbeida for å gjera vitenskapen kjent gjennom populærvitskaplege tiltak» for første gang et samfunnsoppdrag for et norsk universitet.[1] Dette var noe universitetsgrunnleggerne ønsket, og bygde på rike tradisjoner fra byens forskningsmiljø. På begynnelsen av 1900-tallet trakk «Foredrag for hvermansen» ved Bergen Museum på det meste over 20.000 tilhørere i året, et av flere tiltak som i dag hører under paraplyen forskningsformidling.

Også i dag er formidling del av universitetets lovpålagte samfunnsoppdrag.[2] Men i motsetning til forskning og undervisning, finnes det ingen insentiv-ordninger for formidling. Hvilken rolle bør formidling ha når det gjelder tillit til forskningens resultater? Er forskningsformidling og merkevarebygging to sider av samme sak? Spiller formidling en rolle i å skjerpe vitenskapen? Kan formidling være forskningsdrivende? Hva er visjonene for formidling og hvilken rolle har formidling i plattformen dere går til valg på?

Dette er blant spørsmålene du vil få svar på under lunsjmøtet 24. februar. Hvert rektorteam vil presentere sin plattform for forskningsformidling, fulgt av diskusjon med spørsmål fra seerne.

Rektoratenes valgplattformer finnes her (Team Samdal) og her (Team Hagen). Følg også med på valgkampåpningen 19. februar.

Velkommen!

PS: Det er mulig å stille spørsmål i forkant (klikk her) og underveis. Det er også mulig å se arrangementet i opptak i etterkant.

 

[1] «§ 1. Universitetet har til føremål å driva vitskapleg gransking og akademisk opplæring, og byggja vidare på den verksemda som til no har vore knytt til Bergens Museum. Så langt det kan sameinast med dei vitskaplege oppgåvene til universitetet, skal det og arbeida for å gjera vitskapen kjend gjennom populærvitskaplege tiltak.» (Lov om UiB, 1948)

[2] «§1.3 d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.» (Lov om universiteter og høyskoler, 2005)

Julemøte 12. desember: Årsmøte og Kristin Lavransdatter: Opprør eller underkastelse?

For 100 år siden ga Sigrid Undset ut Kransen, det første bindet i trilogien om Kristin Lavransdatter. Skildringen av Kristins kjærlighet til Erlend og hennes brennende begjær etter samvær med ham, er elsket, omdiskutert og utskjelt. Er hundre år nok?, spør professor Christine Hamm.

Etter et år med mange avlysninger, er det en glede å melde at det blir et fysisk julemøte også i 2020, for 93. år på rad. På grunn av pandemi og smittevernhensyn vil arrangementet på Christie Café være begrenset til 20 personer, med stoler plassert i god avstand. Påmelding er begrenset til betalende medlemmer (klikk her for påmelding [NB: venteliste]). Det blir også mulighet til å delta digitalt (lenke [ZOOM-stream]), både på årsmøtet og for å oppleve Hamm sitt innlegg om et bokverk som pirrer stadig nye generasjoner. 

Romantrilogien om Kristin Lavransdatter er blitt omtalt som Norges beste kjærlighetsroman, lagt til Gudbrandsdalen og norsk 1300-tall. Hovedpersonen trosser klostermurer, det patriarkalske bondesamfunnet og ikke minst faren, Lavrans, som elsker henne, men som vil gi henne til en annen enn Erlend.

Samtidig med at verket er blitt lest og elsket, har det også vært omdiskutert og utskjelt. Ikke minst er det blitt klandret av kvinnesakskvinner. Bildet av Kristin som lengter etter en mann og som går opp i arbeidet som mor, og som til slutt velger å gå i kloster, var uttrykk for katolikken Undsets anti-feminisme, mente historikerne Anna Caspari Agerholt og Ida Blom, og legen Tove Mohr. Litteraturforsker Susanne Knudsen mente i 1985 at Undset med det litterære språket forfører leseren til å tro på patriarkalsk ideologi, og at hun er farlig for kvinner. Skal vi vrake Kristin Lavransdatter?

Foredraget skal først se nærmere på romanen: Hva er det egentlig Kristin gjør? Underkaster hun seg et patriarkalsk regime, eller kan hun eventuelt også tolkes som opprører? Deretter blir romantrilogien lest som del av en samtidig debatt om kvinners rolle i samfunnet. Hvordan forholder middelaldertrilogien seg til de engasjerte innleggene om kvinnesaken som Undset sendte til tidsskrifter mellom 1910 og 1920?

Christine Hamm
– Er det på tide å skrote Kristin Lavransdatter?, spør professor i nordisk litteratur, Christine Hamm.

Christine Hamm er professor i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen. Hun har skrevet doktorgradsavhandling om Amalie Skrams ekteskapsromaner (Medlidenhet og melodrama, 2006) og en bok om moderskap hos Sigrid Undset (Foreldre i det moderne, 2013). Hun har også vært redaktør for en rekke antologier, som Lidelsens estetikk (2017) og Hva er arbeiderlitteratur? (2017).

Program:
19:00 – Årsmøte (Kun for medlemmer). Årsmøtepapirer.
19:30 – Christine Hamm: Opprør eller underkastelse? Kvinnesak og Kristin Lavransdatter i anledning 100-årsjubileet
20:15 – Juletapas (krever påmelding. Frist: 3. desember)
(Slutt: ca. 21.30)

2. september: Hva er en pandemi (eksternt arrangement)

Selskapet har ikke selv noen arrangement i september, men våre gode kolleger hos Filosofisk Poliklinikk har et møte som kan være av interesse: “Øynene som ser – hva er en pandemi?” med Elling Ulvestad, Ingvild Almås og Caroline Engen.

Fra invitasjonen: Handlekraften det norske samfunnet har utvist i møte med covid-19 våren 2020 har vært basert på en felles problemforståelse. Men ulike gruppers synsvinkler gir forskjellige måter å forstå en pandemi på. Forståelsen av hva som utgjør problemet utløser forslag til løsninger, og påvirker vurderinger av hvor vellykkede tiltakene har vært. Nå som de første månedene med covid-19 er tilbakelagt, er det på tide å betrakte pandemien fra flere perspektiver.

Om panelet: Lege Elling Ulvestad er avdelingssjef ved Mikrobiologisk avdeling på Haukeland universitets-sykehus og professor ved Universitetet i Bergen. Ulvestad har skrevet bøkene “Defending Life: The Nature of Host-Parasite Relations” og “Mennesket og mikrobene”. Siviløkonom Ingvild Almås er professor ved Norges Handelshøyskole og ved Universitetet i Stockholm. Hun er forskningsleder ved FAIR – Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality. Møteleder Caroline Engen er lege og styremedlem i Filosofisk poliklinikk.

Møtet foregår på Litteraturhuset onsdag 2. desember klokken 19.00, og er også mulig å følge direkte Youtube: https://m.youtube.com/watch?v=-bwwz4X1Z9M

Arrangementet er del av møteserien “Klokere av covid-19”:
7, oktober, kl 19.00: “Det som går tapt – Hva kan ofres under en pandemi?”
Hva må samfunnet ofre for å beskytte seg? Hvilke verdier er vi villige til å forlise i kampen mot sykdom og død? Med Iona Heath (lege, London), Tone Smith (fagrådsleder i Rethinking Economics Norge) og Ingrid Kiær (sykepleier som arbeider med papirløse migranter). Møteleder: Lege Stefán Hjörleifsson.

4. november, kl. 19.00: “Frykt og beven – Er kollektiv redsel for covid-19 bra eller dårlig?”
Frykt kan samle og mobilisere, men også skape splittelse og aggresjon. Kan redselen for covid-19 skade vår kritiske tenkning og dømmekraft? Med Ragnar Fjelland (professor emeritus ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen), Hallvard Moe (professor i medievitenskap, Universitetet i Bergen). Møteleder: Lege Stefán Hjörleifsson.

2. desember: “Når det virkelig gjelder – Hva kan pandemien lære oss om handlekraft og bærekraft?”
Krisen har kraft til å velte om på det normale, og få det umulige til å skje. Hva kan vi bruke det til? Med Ingrid Miljeteig (lege og førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen), Synnøve Kvamme (fylkessekretær i Naturvernforbundet Hordaland), Kalle Moene (professor emeritus i økonomi ved Universitetet i Oslo), Stefán Hjörleifsson (lege, leder av Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg). Møteleder: Professor Roger Strand.

Les mer: https://filosofiskpoliklinikk.no/

På byvandring i Steinbyen Bergen

Visste du at Bergens mest berømte møtepunkt er verdens dyreste stein, en brasilianer omgitt av striler og noen svensker? Velkommen til byvandring i Steinbyen Bergen – en reise i tekst og bilder, byhistorie, arkitektur, geologi og anekdoter som vil få deg til å se byen med litt nye øyne.

Guide for vandringen er Øystein J. Jansen, som har arbeidet som geolog ved Universitetet i Bergen i 40 år. I 2000 ga han ut boken «Steinbyen Bergen – fortellingen om brostein, bygg og brudd» sammen med kollega Tom Heldal.

 

Den blå steinen

Turen starter ved «Den blå steinen» av Asbjørn Andresen, en gave fra Kavlifondet gitt i forbindelse med fondets hundreårsjubileum i 1993. Gaven ble plassert der Torgallmenningen og Torggaten møtes, tidligere Ole Bulls Plass, i dag med adresse Olav Vs plass.

Den blå steinen har blitt byens mest kjente møtepunkt, men var upopulær da den kom.

– «Ka e’ det der for nokke? Han e blå. E’ det stein? Han e’kkje fra Bergen! Se: Han e’kkje engang i vater!» På 90-tallet var det mange som fant sammen i felles hat mot byens nye monument, humrer Jansen.

Den blå steinen er ikke blå tvers igjennom. Den består av et betongelement innkledd i verdens dyreste stein, den blåfargede sodalitten «Azul Bahia» fra Brasil.

Dagens Olav Vs plass er dominert av granitt fra Hardanger og fargerike gneiser fra et steinbrudd på Askøy som bare varte et par år. Den over en milliard år gamle gneisen fra Askøy viser flotte mønstre, striper og folder som ble skapt da Norge kolliderte med Grønland for 4-500 millioner år siden – og «Askøy» lå på 20 – 30 kilometers dyp. Tyggegummien som pryder plassen, er av nyere dato.

Fra monumentet skuer du ut over Torgallmenningen og det nye bybildet etter bybrannen i 1916 – en brann som la hele området ned mot Fisketorget i ruiner. Men at Torgallmenningen er en bilfri sosial møteplass er av ny dato.

– Da jeg vokste opp kjørte det biler rundt her, og det var tillat å parkere. På kveldstid dominerte raggerbilene, og vi satt og kjekt på jentene. Det er først på 1980-tallet tanken om byrom og brolegging dukket opp, og at bilene skulle bort, forteller Jansen.

 

Brostein, striler og velbrukte svensker

Vi vandrer nedover Torgallmenningen retning Fisketorget, over den gamle parkeringsplassen. Med blikket rettet mot bakken. Brosteinene er et kapittel i seg selv i Steinbyen Bergen, og Jansen kan fortelle hvor hver enkelt stein kommer fra. Noen stammer fra Stamnes, andre fra Sogn, Hardanger og Bømlo. En og annen svenske skal vi også møte.

Jansen peker og forklarer ivrig:

– Hver stein har en historie. Steinen snakker til deg. Men det er ikke alle som kan språket. Min oppgave her i livet har vært å forstå hva de sier. De hvite er sogninger fra Årdal. De gråbrune er østlendinger. En vanlig kommentar under byvandringen er selvfølgelig «ka gjør de her?», ler Jansen.

Innimellom finnes en og annen svart brostein. Disse er svensker fra Skåne, og startet sitt liv i Bergen som fotgjengeroverganger: Hvite sogninger, skulder til skulder med svarte svensker. De svenske steinene ble for øvrig solgt i Europa som «SS Granit», en forkortelse for «schwarze schwedische Granit». Akkurat den betegnelsen har av åpenbare grunner gått ut på dato.

Vannrenner og trapper nedover Torgallmenningen består i hovedsak av brungrå svensk granitt, også fra Skåne. Skåne-granitten er kjent for sin gode kvalitet som gjør at den kan brytes i enorme blokker. Kunstneren Bård Breivik er også mester for denne steinkunsten.

 

En telefon fra Lygra

Vi koster på oss en rask tur opp en sidegate. Noen små meter opp Markeveien retning Nordnes ligger Markeveien 1b, et bygg som minner om hvordan området så ut før bybrannen i 1916. Innhugget i steinportalen over inngangsdøren finnes et lite telefonapparat som avslører historien: Huset ble nemlig reist i 1915 for å huse Bergen Telefonkompani sin halvautomatiske telefonsentral.

Også dette bygget fikk hard medfart i bybrannen. Men heller enn å bygge noe nytt, ble jugend-bygget gjenreist slik det sto ved åpningen. Med byvåpen og portal av lokal stein, blokker av gneis, snegleformer av finhugget grå Austevoll-granitt, og en telefon i kleberstein fra Lygra.

Etter brannen tok det ikke mer enn tre uker før de første tusen bergenserne fikk telefonforbindelsen tilbake, takket være utrangerte sentralbord fra Stavanger og Tønsberg. Om hastverk med å få sentralen på plass igjen etter brannen spilte noen rolle for beslutningen om å gjenoppbygge med originale tegninger, vites ikke.

I dag har bygget en fasade som ikke følger gateløpet, og en liten telefon over inngangsdøren. Et minne om tiden da området var preget av trange smau, krinkelkroker og et gatekart uten rette vinkler.

 

Fra granitt til stål og smykker fra Finnmark

Neste stopp er de nye søylene i polert stål som ble avduket nå i sommer. Disse erstatter Bård Breiviks søyler i svensk granitt, satt opp i 1999 og nedsettende omtalt av byens kunsthistorikere som «Barbie-ben» som ødela fasadene. Søylene var en viktig del av opprustingen av byrommet, fremstilt i Sverige, hugget i Kina, fraktet tilbake og satt opp for å bære glasstak: Endelig skulle det bli mulig å gå på handletur uten å bli gjennomvåt, selv i klassisk bergensvær.

Året etter førte sprekkdannelser til bekymring for at søylene ville sprekke. Det ble forsøkt å «spjelke» søylene med karbontape i toppen, men etter hvert ble det klart at søylene ikke lot seg reparere – og etter om lag ti år startet diskusjonen om nye søyler.

– Dette høres ut som en tabbe av konstruktøren, for så vidt jeg har forstått ble søylene «forsterket» med en stålkjerne da de ble produsert. Når temperaturen stiger utvider stål seg mer enn granitt. Ved naturlige temperaturvekslinger vil granitten da langsomt «sprenges» innenfra. Det er jo litt vittig at man vil forsterke granitt med en stålkjerne for å bygge glasstak, men det er lett å være etterpåklok. Uansett, de nye søylene er også designet av Breivik – og laget av den svenske granitten fra Skåne. Dette er faktisk første gang jeg ser dem uten plastinnpakning, dette blir jo en kjempe-attraksjon, sier Jansen.

Han legger raskt til at søylene står på sokler av mangeritt fra Vesterålen, og at «mangeritt» kommer fra Manger på Radøy, stedet hvor Bergen Museums professor Carl Fredrik Kolderup fant, beskrev og navnga bergarten for første gang omkring 1905.

Gategulvet foran søylene er preget av det beste Norge har å stille med på steinfronten. Grå Alta-skifer, beige Oppdal-skifer, og svart Otta-skifer med nåler i. Og midt i skifergulvet ligger små smaragd-grønne firkanter. Dette er Masi-kvartsitt fra Finnmarksvidden, verdens dyreste skifer.

– Disse er lagt som små smykker i gatelegemet. Særlig når det er fuktig, gnistrer de. Torgallmenningen har samlet det beste Norge har å stille opp med av stein i god kvalitet. Så skal du ha skifer til hagen, kom hit for å ta en titt på utvalget først, ler Jansen.

 

Byen som brant for sent

Vi beveger oss videre forbi Sjøfartsmonumentet og kjøpesenteret Galleriet, krysser gaten og stanser utenfor Bergen Privatbank. Dette er et praktbygg i Jugend-stil som sto klart i 1913, og som overlevde bybrannen uskadd.

– Da bygget ble reist var Norge nylig blitt et fritt land, en egen nasjon, en stein-nasjon. Jugend-bygg i stein ble raskt selve nasjonalarkitekturen, og steinen ble sagt å speile den norske folkesjelen: Et karrig land med enkle sjeler, nærhet til naturen og mye stein. Her er det ikke snakk om import, men norsk stein på norsk grunn. Dette er jo en svulmende nasjonalisme, men det blir jo gode historier og flotte bygg av det, sier Jansen og legger til et hjertesukk:

– Hadde Bergen brent i 1904, som Ålesund gjorde, ville byen blitt gjenoppbygget i denne fantastiske Jugend-stilen. Det er sikkert mange som liker den nyklassisistiske stilen som ble valgt da byen brant et drøyt tiår senere, men som geolog synes jeg den er litt kjedelig. Jugend-byggene er mye mer fascinerende! Bergen har kun fire slike helsteinbygg bygg: Bergen Privatbank, Sparebanken på Korskirkeallmenningen, Biblioteket og Jernbanestasjonen, de er nydelige.

Tilbake til Privatbanken. Sokkelen er av finhugget Austevoll-granitt. Enkelte steder finnes det sorte flekker. Disse ble skapt for ca. 470 millioner år siden, da store magmamasser trengte opp i det som i dag er Sunnhordaland. Høyere på bygget finner du en røfft hugget gneis fra Vaksdal, fra Skreien. Deretter følger et bånd av hvit sognestein, den samme du finner i brosteinen på Torgallmenningen. Stein til disse byggene ble levert fra nye brudd på begynnelsen av 1900-tallet, til dels svært lokal stein.

– Den røffe huggingen er adoptert fra Chicago og Aberdeen, men ble forstått som typisk norsk steinbehandling. Utsmykkingen – kunsten – ligger i steinen selv, og snakker rett til oss geologer, humrer Jansen og legger til:

– Men det er jo litt juks. Bak her er det teglstein, det er kun kledningen som er av ren stein. Det var jo en bank, så tanken var nok å gi inntrykk av soliditet. Men det er et flott bygg! Og inne er det fantastisk marmor, vel verdt et besøk.

Det fantes flere steinbrudd på Nygårdshøyden i siste halvdel av 1800-tallet, blant annet på Dragefjellet der Jus-bygget ligger i dag. Samtlige brudd var imidlertid nedlagt ved inngangen til 1900-tallet, og stein fra disse bruddene fikk ikke delta i den nasjonale byggestilen – de endte i den mindre eksklusive steinklassen – som brostein, i grunnmurer og i trapper.

 

Holberg på stranden

Vi beveger oss forbi den gamle børsen og tar en ny stopp ved Holberg-statuen på Korskirkeallmenningen. Plassen ble brolagt av danske broleggere en vinter rundt 2010. Brosteinen består av norske «padder», en større størrelse enn det klassiske «knott»-formatet som er brukt i de mindre brosteinene. Igjen: De hvite steinene er sogninger, omgitt av grå østlendinger og en og annen rusten bømling (steinen fra Bømlo har jern i seg, som gir et rustent rødlig skjær).

Holbergstatuen ble avduket i 1884, og står på en sokkel bestående av et kleberstein-konglomerat, med avsetninger av rullesteiner. Opprinnelsen er en strand sør for Ekvator, som for omtrent 450 millioner år siden ble begravet av sand. Noen hundre millioner år senere endte den opp i et klebersteinsbrudd i Hana nær Trengereid, et steinbrudd som for øvrig ble startet en gang på 1100-tallet for å skaffe stein til byggingen av Mariakirken – byens eldste bevarte bygning. Så det er Mariakirken vi har å takke for at Holberg i dag kan stå på rester av en sydlig strand og stirre utover Fisketorget.

Vi vandrer videre retning Korskirken, forbi «den grå steinen». Dette er kleberstein fra Otta, en solid gudbrandsdøl tvers gjennom – ikke noen plater her. Men så er det heller ikke verdens dyreste stein.

Til høyre passerer vi inngangen til kunstgalleriet KRAFT, tidligere Norges Bank. Der finner vi en helle av tysk sandstein. Dette er en såkalt Bremerstein som kom til Bergen som ballast med hanseatene. Bremerstein er kjent for sin gode kvalitet og ble i Bergen solgt for en god pris til gravstein, trapper og heller. Dermed fikk hanseatene plass til enda mer verdifullt gods: norsk tørrfisk.

Vi fortsetter over brosteinsdekket bestående av hvite sogninger, gråbrune østlendinger, prikkete bømlinger og rosa sogninger (tro det eller ei!). De rosa sogningene er gneis fra et steinbrudd i Lindane, et par mil vest for Balestrand i Sogn.

En massiv, rosa steinrygg skiller Vågsallmenningen fra Nedre Korskirkeallmenning i øst. Ved nærmere øyensyn viser det seg å være den samme sogningen vi nylig stiftet bekjentskap med – rosa gneis fra Lindane. Bruddet ble gjenåpnet rundt år 2000 for leveranser av blokkstein og noen av dem havnet her i Vågsbunnen

– Det må ha vært et rørende gjensyn for de gamle brosteinene som har lagt her i over hundre år, sier Jansen, med en bergensk latter.

Over Lindane-ryggen kommer vi til en ny brolegging bestående av gneis fra Vaksdal med sin lett gjenkjennelige kombinasjon av lyse og mørke striper, innrammet av hvite sogninger. Denne plassen var tidligere en skikkelig berg- og dalbane av brostein på grunn som hadde sunket. Nå er plassen fundamentert på nytt og byens eldste og beste brolegger, Arvid Fjæren, har lagt sin sjel i hver eneste stein som er kommet på plass igjen – praktfullt arbeid med gamle strilesteiner.

Her finnes også Jansens personlige favoritt, øyegneis fra «Haugen». En svart-lilla stein med lyse «flekker».

– Øyegneisens lyse flekker ser ut som små, rosa/orange øyne derav navnet – augengneis på tysk der navnet kommer fra. Steinen stammer fra Sydneshaugen, et steinbrudd rett bak Johanneskirken som var i drift rundt 1850. Jeg stopper alltid når vi går forbi, for «padder» med øyne fra Sydneshaugen er sjeldne. Det finnes kanskje femti stykker av dem i alt, spredt rundt om i byen. Jeg tror jeg har sett alle, og har snakket med flere av dem, ler Jansen.

 

Fra Lund til Bergen

Vi har kommet til Korskirken, og reisens slutt. Rett utenfor inngangsdøren ligger en gravstein med «tekstsiden» opp.

– Dette er ikke en grav, men gjenbruk av en gravplate fra 1870-tallet. Dette forteller oss at stein ikke ble sett på som spesielt hellig. Stein er stein, og kan brukes om igjen. I dag ville vi neppe gjort det på samme måte, sier Jansen.

Vi stanser utenfor annekset, og Jansen peker på det originale steinarbeidet oppunder taket, som har unngått den nylig påførte kalkpussen.

– Dette kalles blindbuefriser og er hugget i en tidstypisk stil fra første halvdel av 1100-tallet, og kjennetegner dem som bygget kirken. Mens steinbyggerne i Trondheim og Stavanger kom fra England (anglo-normannisk), kom de de første kirkebyggerne i Bergen fra Nord-Italia og Tyskland (rhinsk- lombardisk). Sannsynligvis kom de til Bergen etter å ha deltatt i reisingen av Domkirken i Lund i første halvdel av 1100-tallet. Her i Korskirken har de i de første byggetrinn brukt kleberstein fra et steinbrudd på Bømlo. Det er en myk stein, lett å forme som trevirke, men holdbar som stein – en unik kombinasjon. Kleberstein til bygningsformål er nesten utelukkende brukt i Norge, men tatt i bruk og brutt ut av utenlandske murere og steinhuggere som ankom landet i begynnelsen av middelalderen. I alt kjenner vi femten middelaldersteinbrudd i Hordaland fra middelalderen. Ved hjelp av kjemiske analyser, er det mulig å finne ut nøyaktig hvilket av steinbruddene mange av steinene kommer fra. Det er ganske fascinerende, ikke sant?

 

Tekst og foto: Magnus Vollset

KLIKK HER for utskriftsvennlig versjon – kanskje ble du inspirert til å gå ruten selv?

13. mai: Fra bergensk lepraforskning til medisinutvikling i Nigeria (digitalt!)

Lepraforskningen satte Bergen på det vitenskapelige verdenskartet. Det var i Bergen Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) på 1840-tallet først beskrev spedalskhetens kliniske tegn, og det var i Bergen Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) oppdaget leprabasillen i 1873. Fra 1860 ble Bergen sete for verden eldste nasjonale pasientregister, etablert av legen Ove Høegh (1814-1863) i 1856. Forskere fra  hele verden flokket til Bergen, og lærdommen fra den norske leprakampanjen satte standarden globalt: Intens forskning, egne institusjoner, samt å identifisere, registrere og isolere de syke.

De norske lepraforskerne fant aldri noen kur mot sykdommen. Det gjorde derimot forskere i Nigeria. Etter annen verdenskrig var det i Nigeria medisinene mot sykdommen ble testet, og standarder for dosering ble definert.

Forskeren som fremfor noen har arbeidet for å få denne historien frem i lyset, er førsteamanuensis John Manton fra London School of Hygiene & Tropical Medicine. Siden han ikke selv kunne reise hit, har han isteden spilt inn et filmforedrag for oss. Filmen viser hvordan klinisk lepraforskning foregikk i den britiske kolonien, og hvordan forskningen bygget videre på arbeidet gjort i Bergen. Foredraget viser også hvordan pasientenes opplevelser, kultur og sang er en viktig del av historien om m. leprae – en bakterie som kun kan studeres inne i menneskekroppen.

Filmen kan sees her. (NB: Volumet er litt lavt i noen minutter etter åpningssangen, deretter er lyden normal igjen).

 

Manton stiller til digitalt nettmøte onsdag 13. mai, klokken 18:00. Vi benytter oss av plattformen Zoom. Du deltar ved å klikke på følgende lenke: https://uib.zoom.us/j/65907553874. Passord: SVF-2020. Om du ikke har brukt Zoom før, klikk på lenken, velg «Download & run Zoom», og følg bruksanvisningen. Installasjonen vil ta noen få minutter.

Det er en fordel om du har sett filmen i forkant. Det er også mulig å lese manuskriptet (Manuskript). Møtet foregår på engelsk. Vel møtt!

 

Bakgrunn:

John Manton er førsteamaniensis ved London School of Hygiene & Tropical Medicine (LSHTM) sitt Centre for History in Public Health, hvor han nå arbeider med Martin Gorsky på et prosjekt om helsesystemers historie finansiert av Wellcome Trust. Manton har bakgrunn som antropolog og historiker, har gjort en rekke feltarbeid i Afrika og Sørøst-Asia, arbeidet med å bygge lokal kompetanse på arkiv- og muntlig historie i Nigeria og på Filippinene, og har forsket på leprahistorie, forebygging, helseplanlegging og utvikling. Manton leder forskergruppen for humanistiske miljøstudier ved Antimicrobal Resistance Centre ved LSHTM.

Abstract: From leprosy research in Bergen to medical development in Nigeria (John Manton)

The history of leprosy treatment and control is intimately bound up with the concentration of technical capacity, on the one hand, and conditions in which leprosy exists as a prominent problem of public health and public order, on the other. In this respect, the experience of leprosy control in British colonial southeastern Nigeria echoes that of Bergen by the mid to late nineteenth century, in that institutional concentration brought together a population of patients with a commitment to the methodical practice of observation and intervention.

The work of Norwegian scientists such as Danielssen, Høegh, and Hansen helped to transform leprosy into a disease with a modern clinical profile, to determine a discernible pathological agency, to render it amenable to epidemiological enquiry, and to place Bergen and leprosy at the heart of an international network of expertise and learning. Responding to a very high prevalence of leprosy in an area newly under colonial control, leprosy administrators and researchers in eastern Nigeria, among them scientists such as Davey, Lowe, and Browne, built on new conceptions of leprosy emerging first in Bergen, to develop promising avenues for the treatment of leprosy that continue to underpin today’s therapies.

In each case, I ask us to consider the role of the leprosy patient in materializing the scientific expertise and networks coalescing around the disease and its control, threading a meditation on the patient experience through the production of knowledge about a disease which could only be studied in its human host throughout the period under consideration, and thus relied on the quality and persistence of human relations within historic and emergent contexts of containment, treatment, and control.

 

Gikk du glipp av arrangementet?

Lydopptak av nettmøtet kan høres her: